For en tid tilbake sa jeg farvel til en kjær venninne og i den forbindelse opplevde jeg et sterkt behov for å få uttrykke min egen sorg. Før i tiden kunne en herre bære sorg, det vil si å gå med et svart sørgebind rundt venstre overarm, eller rundt hatten. Alternativt kunne man benytte seg av svarte sørgeslør, -sløyfer, -kantbånd og liknende. Selv om vi fortsatt går i sort i selve begravelsen bæres ikke lenger sorg like synlig i hverdagen. Jeg synes det er trist, for det å bære sorg har en funksjon. Vær varsom, denne personen sørger. Viktigst av alt, det gir omverden en vei inn til den sørgende, til å kondolere, til å spørre om man kan være til hjelp, til å vise nestekjærlighet og til å snakke om liv og død og sånt. I tillegg gir det menn en måte å uttrykke sorg på som ikke truer det maskuline mannsidealet som fortsatt begrenser sårbarheten til menn i hverdagen.
Flere kjente personligheter har båret sørgebånd i vår tid. Både kong Olav og daværende kronprins Harald bar sørgebind til uniformen under begravelsen til kong Haakon i Oslo den 1. oktober 1957. Den tyske FIFA-dommeren Felix Brych bar i 2009 et svart sørgebind på høyre overarm etter den tyske fotballkeeperen Robert Enkes selvmord. 23. juli 2011 entret en norsk dommerkvartett Ullevi stadion i Gøteborg for å dømme en av finalene i Gothia cup, iført sørgebind. Undertegnede hadde selv sprunget rundt i halve byen for å finne noe som egnet seg, og til slutt ble løsningen noen borrelåsstrikker som i utgangspunktet brukes til å holde fotballstrømpene på plass.
Tilbake til mine egne opplevelser. Etter å ha båret sorg i overkant av tre måneder føler jeg endelig at jeg er klar til å gå videre, til å slippe sorgen. Selv valgte jeg et diskré silkebånd rundt jakkeslaget, inspirert av min venn Stellan, og selv om dette i og for seg ikke er en åpenbar erklæring, føltes det riktig for meg. Jeg har fått mange spørsmål, kondolanser, gode samtaler og ikke minst medfølelse. For å sitere en dommerkollega: “Vi har vært igjennom noen år hvor mer og mer av våre følelser og dermed ritualer blir privatisert og skjult. Hvis vi klarer å løfte frem blant annet sørgebånd blir vi et rikere samfunn.” En annen istemmer med følgende kommentar: “Å bære sorgen gjennom sørgebånd er en tradisjon i Zimbabwe. Blant hvite som sorte. Jeg synes denne gesten er like mye for å hylle den avdøde som å vise at man bærer en sorg.”
Tilbake til mine egne opplevelser. Etter å ha båret sorg i overkant av tre måneder føler jeg endelig at jeg er klar til å gå videre, til å slippe sorgen. Selv valgte jeg et diskré silkebånd rundt jakkeslaget, inspirert av min venn Stellan, og selv om dette i og for seg ikke er en åpenbar erklæring, føltes det riktig for meg. Jeg har fått mange spørsmål, kondolanser, gode samtaler og ikke minst medfølelse. For å sitere en dommerkollega: “Vi har vært igjennom noen år hvor mer og mer av våre følelser og dermed ritualer blir privatisert og skjult. Hvis vi klarer å løfte frem blant annet sørgebånd blir vi et rikere samfunn.” En annen istemmer med følgende kommentar: “Å bære sorgen gjennom sørgebånd er en tradisjon i Zimbabwe. Blant hvite som sorte. Jeg synes denne gesten er like mye for å hylle den avdøde som å vise at man bærer en sorg.”
Jeg sitter igjen med en følelse av at det å bære sorg på en håndfast og synlig måte har hjulpet meg gjennom sorgen. Jeg har blitt sett og tatt vare på, men viktigst har nok mulighetene til å snakke om hvor fantastisk dette mennesket som ikke er her lenger var, og det å kunne fortelle anekdoter og morsomme glimt fra min begrensede tid med henne. Konklusjonen er for meg krystallklar, bær sorg med stolthet og verdighet. Vis at det gjør vondt, og la omverden ta vare på deg. Delt sorg er som kjent halv sorg.