For en tid tilbake sa jeg farvel til en kjær venninne og i den forbindelse opplevde jeg et sterkt behov for å få uttrykke min egen sorg. Før i tiden kunne en herre bære sorg, det vil si å gå med et svart sørgebind rundt venstre overarm, eller rundt hatten. Alternativt kunne man benytte seg av svarte sørgeslør, -sløyfer, -kantbånd og liknende. Selv om vi fortsatt går i sort i selve begravelsen bæres ikke lenger sorg like synlig i hverdagen. Jeg synes det er trist, for det å bære sorg har en funksjon. Vær varsom, denne personen sørger. Viktigst av alt, det gir omverden en vei inn til den sørgende, til å kondolere, til å spørre om man kan være til hjelp, til å vise nestekjærlighet og til å snakke om liv og død og sånt. I tillegg gir det menn en måte å uttrykke sorg på som ikke truer det maskuline mannsidealet som fortsatt begrenser sårbarheten til menn i hverdagen.